• Randoneeklassen
    Randoneeklassen
    Randoneeklassen er populær og knallhard og du bør nok ha vært ute en vinterdag før når du melder deg på her. 
  • Å gå opp til start er en del av oppvarmingen!
    Å gå opp til start er en del av oppvarmingen!
     Fra Spiterstulen og opp til start bør du beregne ca 3 timer. 
  • Turen ned er premie i seg selv. Gled deg!
    Turen ned er premie i seg selv. Gled deg!
  • Ikke alle bryr seg om tiden
    Ikke alle bryr seg om tiden
     Rennet har en sosial verdi og det er premiering for originale antrekk. 
  • Premieutdelingen er gjerne rennets høydepunkt
    Premieutdelingen er gjerne rennets høydepunkt
     Takket være våre sponsorer kan vi være rause.
  • Challenge 40
  • Lifeventure
  • Leatherman
  • Julbo
  • Compeed
  • Gorilla glue
  • Camelbak
  • Trangia
  • Buff - Flat is boring
  • Sealskinz
  • Led lenser
  • Lifesystemns
  • Stanley
Meld deg på i dag!

Rennets historie

Et renn med historisk sus

img_3473Galdhøpiggrennet har to kapitler: Det historiske avsnittet var før og etter andre verdenskrig, mens dagens utgave er blitt arrangert årvisst siden 1988. Glittertid Forlag gir nå ut en praktbokserie om Jotunheimen, og i bind 2 har Morten Helgesen blant annet innhentet forfattet en egen del som omhandler historien til Galdhøpiggrennet. Det var midt på 1980-tallet at Per-Einar Roth, som den gang jobbet for Åsnes skifabrikk, fikk idéen til å vekke Galdhøpiggrennet til live igjen. Sammen med folk fra Ullensaker Skiklubb og Ullensaeer Vannskiklubb, ble Galdhøpiggrennet vekket til live på ny i 1988. Siden den gang har rennet blitt gjennomført hvert eneste år, og helga etter påske er fast dato for begivenheten. Og Roth er fortsatt en viktig del av den arrangørstaben, som består av entusiaster som gjør jobben på dugnad. Løypa er den samme som i gamle dager: Med start oppunder Svellnosi 2100 meter over havet, med en lengde på 3.4 kilometer og et fall på 1100 meter, ble den raskt en kultløype for den tøffeste av Europas skielite. Mer enn 50 år før dagens utgave av rennet kom i gang – i 1934 – ble det første Galdhøpiggrennet arrangert. Initiativtaker og primus motor var Einar Bergsland, mens Henning Tønsberg vant på tiden 3.37. Deltakerantallet var 12, en sterk kontrast til rekorden fra 2007 på over 400. Etter rennet skrev Bergsland følgende i skiforeningens årbok:
”Det var nok ikke fritt for at det hersket en del spenning blant deltakerne, kanskje ikke minst hos oss deltakende arrangører. Skulle vi finne en samling begeistrede konkurrenter på bunnen av dalen, eller skulle vi finne de samme rasende, mer eller mindre forslåtte med brukne ski og staver? Det var bare smil og glede ved innkomsten, og vinner ble ”Galdhøpiggens betvinger”, Henning Tønsberg, som brukte 3.37, en gjennomsnittshastighet på 65 kilometer i timen. Den gang startet ikke løypa helt fra toppen, men fra punktet som lokalt er kjent som ”Halvveis mot Piggen”. Prøvekjører dette året var en av de store fjellmenn i Norge, verten på Spiterstulen, Eiliv Sulheim, den gang bare 12 år gammel. Bragden blir fremdeles regnet som noe av en prestasjon av en guttunge. Han kom seg absolutt helskinnet ned på skiutstyr som dagens unge alpinister bare ville ha fnyst foraktelig av. Syv deltakere dette året hadde ski med kanter – De ble de første 7 på resultatlisten.
Stein Eriksen i kjent stil.I begynnelsen ble rennet dominert av nordmenn, men etter hvert satte utlendinger sitt preg på rennet. I 1939 kom den franske verdensmester i utfor, James Couttet sammen med flere andre franske landslagsløpere. Nordmennene kom helt i skyggen. Men da rennet ble gjenopptatt etter krigen var det spesielt én nordmann som imponerte, og det var Stein Eriksen. I 1948 gikk han helt til topps og noterte den meget sterke tiden 2 minutter og 46 sekunder. Jacob Vaage, selv deltaker i rennet, laget i 1938 et kåseri som formidlet opplevelsen det var å suse ned fjellsiden mot Visdalen:
Nå skal vi ta en tur utfor sammen, og oppleve det som løperne har vært med på i Galdhøpiggrennet. Ta klokken frem, og se etter at fra det øyeblikket starteren sier gå! Skal du ha lest stykket om utforrennet på tre minutter. Det er tiden en trenger for å komme ned denne løypa som du har slitt nesten tre timer for å komme opp. Vi går bort til starteren. Han griper oss i armen og sier: ”Fem, fire, tre, to, en, gå!” Et hogg med stavene, og vi er i farten. Det er snødrev, så vi kan ikke se mange meterne fremfor oss. Men vi vet at de første 500 meterne går i rett linje, og at vi kan la det stå til uten å bremse. Snart får vi annet å tenke på. Farten blir større og større, og tårene begynner å trille. Vi holder på å gjøre den feilen som alle begynner gjør når det går for fort, å dra kroppen tilbake. Men så husker vi slalåmregel nummer én: ”Frem med knærne”. Og det hjalp. Nå går det mye støere. Vi står godt fremover på skiene med armene ut til balanse. Vi rent svever over snøen, og den fine følelsen som følger med en idrett som utforkjøring, gjennomrisler oss. Glemt er alt strevet som vi hadde på oppturen, tilbake er det en sterk glede som fyller oss helt. Ja, slike tanker får vi tid til på dette øverste stykket, som ikke byr på andre vansker enn den svimlende farten vi har. Men der skimter vi det første vriene punktet i løypa, ”Sofaen”. Det står en trang kontrollport der, som vi må gjennom. Vi har kommet noen hundre meter under startstedet, og se! Det er slutt på snøværet. I susende fart skyter vi gjennom pliktporten ved ”Sofaen”, og solen gjør oss så glade at vi har lyst til å rope høyt. Vi får så vidt tid til å se på klokken. Det har gått nesten et minutt. Nå øker farten igjen, og vi får trang til å dra kroppen bakover; men inne i oss lyder det stadig: ”Frem med knærne”. Så med ett må vi gjøre en sving. Vi løfter kroppen en brøkdel av et sekund og presser så tyngden mot bakskiene igjen. Samtidig vrir vi kroppen mot høyre, og en Kristianiasving er utført så lett og liketil at vi nesten ikke merker det. Men nå kommer den ene vanskeligheten etter den andre. Vi skal gjennom et ”skar”, og der må vi sette ned farten, ellers kan vi risikere å gå overende, og nå får vi bruk for alt det vi har lært av slalåm- og svingteknikk. Vi løfter kroppen og senker den igjen sammen med små kroppsvridninger, og bremser med dette litt på den ville farten utover fjellstupene. –    Sssss, susder det under skiene, og vi farer gjennom skaret, og videre utfor mot nye vanskeligheter. Rett nedenfor oss ser vi ”Dybwads skrekk”, og det er et vrient sted å passere når vi kommer i stor fart ovenfra. Men vi lar det stå til, og hører som langt borte fra et svakt tilrop fra posten som står der, da vi i et blunk farer forbi ham. Nå får vi en lang sving rundt skavlen, og videre bærer det ned en jevn, flott fjellskråning. Her når vi den største farten i hele utforrennet med over 100 kilometer i timen; men noen små svinger igjen setter den ville ferden under kontroll. Vi passerer ”Blue ice”. Det har gått to minutter. Vi kjenner en forferdelig tretthet i benene. Vi har ikke greid å slappe av i utforkjøringene, og muskulaturen gjør opprør mot den stramme stillingen på nedturen. I et blink skimter vi Spiterstulen langt nede ved endepunktet av løypa. Nå gjelder det å passe på! Den minste uoppmerksomheten kan føre til et fall og med det tap av dyrebare sekunder. En kriblende følelse sier oss at farten igjen er i største laget, og tanken på ”Dukker’n” får oss til å skjelve i knærne. Vi husker igjen den første av alle regler for utforkjøring: ”Frem med knærne”, og vi presser dem fremover, mer og mer fremover med tanken på den brå slukten der nede ved mål. Vi hører tilropene fra tilskuerne der vi raser fremover i større og større fart. Nå gjelder det! Hendene klemmer om stavene så det kvitner i knokene. To små raske Kristiania-svinger, og farten er igjen noe mindre. Der har vi ”Dukker’n”. Å-h!! Det kiler i maven i den brå overgangen. Vi løfter kroppen litt med det samme, så ikke trykket i enden av slukten skal presse oss sammen som et trekkspill. Det gikk! Vi puster lettet, og det siste to hundre meterne går som en røyk. Nå! Der passerte vi mål. Det har gått tre minutter. Men da vi puster lettet ut etter løpet, er vi bare fylt av en eneste tanke: Bare vi hadde vært på toppen igjen!”
img_3348Deltakerne bodde på Spiterstulen, dypt inne i Jotunheimen. Luksusen man kunne finne på et skihotell i alpene var fraværende. Løperne måtte selv være med å tråkke løype, fylle snø på bare flekker osv. Som en løper så treffende sa det: Dette var et skirenn for og av løperne. Arrangementet gjorde også et sterkt inntrykk på de franske deltakerne. ”Dette skirennet står for alle som et eventyr de aldri kan glemme.”, stod det i et telegram som kom fra Ski-Club de Paris. I sin bok ”Mine hvite eventyr”, skrev også 1948-vinneren Stein Eriksen litt om den spesielle stemningen og entusiasmen som var knyttet til Galdhøpiggrennet:
Vi befinner oss midt i Jotunheimens hjerte, blant den sunneste ungdom med internasjonalt innslag, og selvfølgelig med en dek av veteranene blant oss. Alle løperne må være med på å bære flagg oppover fjellsiden, fylle sne over bare flekker, tråkke løype. Men det er nettopp dette arbeidet som gir Galdhøpiggrennet dets uforlignelige charme. Hvis det er noe å si på løypa, så har vi bare oss selv å klage til. Vi gjør alt for oss selv, samtidig som vi passer på å få flere timers kjøring hver eneste dag. Været skal være temmelig dårlig den dagen utfor- og slalåmløype er tom for mennesker. Hvis vinden ikke er verre enn at vi kan se noen meter, da går det unna med liv og lys.
Opprinnelig var Galdhøpiggrennet en alpin konkurranse med utfor- og storslalåmrenn, mens dagens arrangement er et såkalt fjelltelemarkrenn. Traséen er så å si nøyaktig den samme som den gang og alle de historiske navnene er beholdt, inkludert ”damestart”, selv om også jentene i våre dager starter oppe på ”herrestart”.  Deltakerne må kjøre på telemarksutstyr med løs hæl, selv om det ikke er noe krav om at svinger skal gjennomføres i telemarksstil. Videre må utøverne ha en sekk som veier minst fem kg, og om lag halvveis ned mot Spiterstulen må de gjøre et typisk telemarkmoment, en 360 graders dreining rundt en sirkel – en såkalt reiplykkje. img_3390Galdhøpiggrennet har opparbeidet seg en høy status i miljøet og har de siste år vært omtrent fulltegnet. 2007-rennet marrkerte 20-års jubileum i moderne tid, og var et av de flotteste noensinne. Været var strålende og deltakelsen rekordhøy, i tillegg til at det ble satt nye rekorder. Eirik Rykhus og Eirik Borgersen delte førsteplassen på 2.38, og det er skremmende fort! Og etterpå var det som vanlig en premieutdeling med høyt trykk inne på Spiterstulen.